Jeg har flyttet

Til denne adressen: http://runejoran.wordpress.com

Det er mulig å sovne etter tre store krus med sterk kaffe, fant jeg ut i dag. Klokken tretten null åtte.  Jeg skylder på dårlig, usammenhengende søvn i løpet av natten. Rare drømmer om fremmede avatarer på bloggen min og andre steder. Hvorfor kaller hun seg Katrine, husker jeg at jeg tenkte rett før jeg våknet klokken åtte femtien. Da var det vel fire-fem timer siden jeg hadde ruslet i seng. Det hører med å nevne at jeg sovnet foran tv i går kveld. Midt under oppklaringen av et drap eller to.

Jeg skylder det på vinteren. Det er noe trøstesløst over disse korte, grå dagene da det aldri blir ordentlig dagslys i stua. Og før jeg vet ordet av det, er klokka seksten førtiåtte. Jeg ble født i denne måneden. Kanskje det er det. Den hardeste påkjenningen i et menneskes liv å bli født, sies det. Og det blir liksom ikke noe bedre av at det er februar. Jeg forestiller meg hvordan det må ha vært å slite seg gjennom alt det der bare for å kikke ut av vinduet og se, for eksempel, en dag som denne. Slaps og is og møkkete snø om hverandre. Og ikke er det blader på trærne. Det er 21. ferbruar, for eksempel, klokken ni sytten. Eller sytten over ni, som det het den gang. Solen sto i fiskenes tegn og acsendanten i Krebsen. Jeg har selvfølgelig ikke alle detaljene, men jeg forestiller meg at det må bli noe  melankoli av sånt.

Jeg var bare litt urolig. På den måten man blir når man ikke vet hva man går til. Hva som venter. Jeg har aldri prøvd hypnose før. Ikke på alvor. Det var en gang en psykologvenn av meg som lekte seg litt for moro skyld, og jeg kjente en prikkende, nummen følelse i kroppen, før jeg rykket meg selv ut i en blanding av fryd og forferdelse. Det er kanskje større grunn til å være på vakt når lydfilen er lastet ned fra internett, og avsender i prinsippet kan være hvem som helst, og med de mest skremmende intensjoner. Det er aldri godt å vite, og for å bli noe beroliget, eller ytterligere foruroliget, om det skulle være på sin plass, tok jeg en googlerunde for å lese noen fornuftens ord om hypnose sånn generelt. Neida; ikke farlig. Og det kommer ikke an på hypnotisøren engang. Disse Hollywoodhistoriene om den viljeløse hypnotiserte er visstnok bare bull, og jeg kan når som helst avbryte sesjonen, og trekke meg ut til mitt overflatiske selv. I alle fall var jeg nysgjerrig – og, som sagt, på vakt, og sulten på en ny opplevelse – og forresten: I desperat behov for motiverende hypnose. I alle fall var det sånn jeg tenkte da jeg jeg først kom over det fristende tilbudet. Motivasjonshypnose. Hurra. Jeg trenger lyst til å begynne å skrive igjen. Ta fatt på prosjektene som ligger og fryser i bortgjemte word-filer. Jeg trenger lyst til å gjøre ferdig denne forbaskede oppussingen, og jeg trenger lyst til å støvsuge gulvet i stua. Dessuten kunne jeg ha lyst til å gå ned noen kilo i vekt, når jeg først er i farta. Bare sånn for syns skyld.
Men, så lurer jeg på om jeg heller skal kontakte den psykologkompisen igjen i stedet, – forutsatt at han er like tent på å bruke fritiden på å hypnotisere voksne damer, som unge jenter. Nåja. Ok. La ham holde meg i hånden og lede meg inn i de dype, eller kanskje ikke så dype, labyrintene der sluttpunktumet for romanen min kamperer sammen med syltynne, tjuefem år gamle meg og et, etter hvert – eldet, bilde av hvordan jeg ønsker at leiligheten min skal se ut. Hm, eller kanskje ikke. Kanskje jeg bare skal nøye meg med litt lettere motivasjon i første omgang. Til å hente støvsugeren i skapet i gangen, for eksempel. Sånn til å begynne med.

Det er ikke bare mørket. Det kan for eksempel være månen. Jeg leste et sted at det er fullmåne nå i kveld. Den henger visst over fjorden og gjør seg til og sånt kan virke inn på følsomme sjeler. Det var sikkert på Facebook jeg så det. Det er mye å plukke opp der. For eksempel vet jeg at det er kommet snø på Holmestrandskanten. Ikke spør meg om nøyaktig hvordan jeg vet det. Jeg har en kusine der borte som synes at snø er så vakkert. Kanskje det var det jeg leste. Ikke at jeg bryr meg, eller tror at noen andre gjør det. Jeg syntes faktisk jeg kunne merke det den gangen jeg bodde der; at Holmestrand er det ikke mange som bryr seg om. Enten det snør eller ikke. Folk kan bli født, leve et helt liv og dø i den byen, uten at en kjeft bryr seg om det. Kanskje er det bare mørket som gjør at jeg tenker sånne tanker allikevel. Eller så går det opp for meg at en behøver ikke å bo i Holmestrand for å føle seg liten. Det kan en gjøre overalt. Der det skjer, for eksempel. Eller kanskje spesielt der det skjer.

London…jeg savner London, men vet at det går an å føle seg liten der. Som en maur. En lettlurt idiot med kamera. Eller en som sitter og glaner ut et vindu og rett i en vegg, eller bort på noen skinner der det går tog hele tiden. Og så ramler det og rister i veggene og en tenker over hvor bevegelig en er og at en skulle vært et annet sted. Eller at en skulle vært kledd i sort. Mennesker som er kledd i sort har det lettere i London. De føler seg ikke så små. De kan stoppe folk på gaten og spørre hva klokken er og faktisk få greie på det. De kan spørre etter veien også. Vi hadde lange, svarte ullfrakker og var pene på håret den gangen vi skulle ta Parlamentet i øyensyn. Vi spurte etter inngangen i en sideport, og ble tilbudt fritt leide dersom vi skulle på et møte. Folk ser ikke lenge på deg i London. Derfor er det lett å bli stor der. Det er lett å bli liten også. Kanskje er der derfor man eier Jaguarer og stikker klokka opp i ansiktet ditt på bar, sånn at du skal se at det er en Rolex og ikke en sånn annen, vanlig…drittklokke. Derfor har de piercinger på de rette stedene, og tattoos, og teatersminke som bare nesten er vasket vekk, klær som viser temmelig nøyaktig hvor man jobber og med hva, eller kanskje ikke jobber i det hele tatt. Fordi de har dårlig tid. De har bare noen sekunder på seg. Og av og til ikke det en gang. Jeg trodde London var romslighetens by, men det er ikke sånn det virker. Etter å ha slengt rundt på en T-banestasjon med god tid, vet jeg at de gjenkjenner sine egne på en brøkdel av et sekund og resten gir de jamt faen i. Det er anonymitet! Det er frihet!

Ja ja, nå har jeg stått og kikket litt på denne månen man skriver om. Den er full, og jeg lurer på hvordan det er mulig å bli litt sur på en hel, liten by. Kanskje det bare er mørket. Kanskje det er månen allikevel. Eller kanskje er det det tanken på et par gode venner jeg skylder minst ett besøk, og ei grav som skulle hatt en blomsterkvast nå til jul, hvis jeg bare hadde orket å sette beina mine der en gang til.

Denne er også publisert på Litteraturbloggen

Det er ikke det at jeg ikke er glad i deg. Det er bare alle disse spørsmålene hele tiden. Om akkurat det. Om andre ting også, selvfølgelig, men det er altså denne trangen til å vite hvor du har meg. Jeg går ut ifra at det er det. Når du sier du elsker meg. Sånn ut av det blå. Og blir stående å se på meg. Lenge. Jeg holder for eksempel på å lage noe mat og oppfatter ikke helt hva som skjer. I deg. I rommet. Men omsider forstår jeg at du venter på et svar. En gjengjeldelse, sikkert, mens jeg hakker gulrøtter og ikke er sikker på om jeg elsker noe som helst akkurat da. Bortsett fra å lage mat. Hakke gulrøtter, til og med. Vel, jeg skjønner jo at det virker litt sært. – Kan vi ta det en annen gang, tenker jeg, og bestemmer meg for å ikke si det høyt. Du står med hendene i siden, og et eller annet sted på veien, er forventningen blitt til krav. Jeg har fire, store pigger som stikker ut fra nakken min. Jeg har en foran også; den stikker ut fra pannen, midt mellom øyenbrynene, og på forsiden trenger jeg bare en. Men altså: Jeg kjenner de fire piggene stikke ut fra nakken min, og hver og en av dem ber deg om ikke å røre meg. Tenketid, tenker jeg, og piggene er enige.

Du ser på meg og jeg føler meg så tullete når jeg ikke kan kontrollere det flakkende blikket mitt. Mennesker som tenker intenst, får slike raske øyebevegelser. Irisen flyr frem og tilbake, og egentlig har det ingenting med flakking å gjøre. Men det tror nå du, som bøyde piggene mine til side og la en arm bestemt rundt skuldrene mine. Som nå ser meg rett inn i ansiktet. Og venter.

- Er du ikke varm, spør jeg. Du ignorerer piggen i panna. Den peker rett mot deg.

- Jeg elsker deg, gjentar du, og jeg legger merke til nesehårene dine. De står ut av hvert nesebor som en butt penselbust. Tonefallet er forsiktig truende, liksom sterkt oppfordrende. Som man snakker til et ulydig barn for å få det til å summe seg. Jeg prøver å summe meg, og vurderer sånne ting som husfred og ærlighet,- kontra ærlighet, muligens. Tidsrammer, kommende høytider, den irritasjonen jeg kjenner når du sover på sofaen i underetasjen. Jeg tenker på tvillingtårnene i New York, av en eller annen grunn.

- Jeg elsker deg også, sier jeg.

 Jeg føler meg litt slem når jeg ikke gjengjelder det lettede smilet ditt, og lurer på hvorfor du er så dum.

På dagtid er det trettifem grader i skyggen på verandaen. Det er ikke så mye til veranda, egentlig. Mer ett overbygg med rammer av myggnetting rundt, men jeg kaller det nå verandaen. Det er i hvert fall ryddig der. Og myggfritt. I hjørnet står et hibiskustre som holder på å avgå av mangel på sollys. Jeg hadde forhåpninger til det treet, men kan bare sitte og se det dø litt for hver dag. – Hva skjer med hibiskusen, spør du av og til, og glemmer hva jeg har fortalt deg. Eller kanskje du bare later som. Jeg vet ikke. Uansett; jeg kjenner jeg at jeg bebreider deg litt, mens jeg plukker gule blader for at det ikke skal se så skralt ut. Du vet jo ingenting. Egentlig. Det taler til ditt forsvar. Ikke kan du hogge ned alle trærne som skygger heller. Det finnes det lover mot. Og det er jo bra. Det er bare så rart at du har valgt å bo så jævla krøkkete til.

- Det ville jo ikke overlevd vinteren uansett, sier du.

- Nei, vi måtte jo tatt det inn og dekket det til..og så ville det gå i en salgs dvale.

- Det hadde kanskje vært bedre å satt det ute på plenen et sted. Mer sol.

 - Ja, men da ville vi jo ikke hatt noe glede av det. Vi er jo aldri ute i hagen. Dessuten er det bare et par, små flekker på hele eiendommen som har sol et par sammenhengende timer, og det hjørnet..jeg nikker mot planten. – er ett av dem.

- Det er synd, sier du.

- Ja, sier jeg.

Under et teppe av trær. Du kaller det klagesangen min. Det er ingen klage, sier jeg. Bare en observasjon. Du kikker opp og later som om du tror meg. Til neste gang. Det er ekorn her, sier du. Og ville kalkuner. Røyskatt og vaskebjørn. Og vi  har skygge for varmen og sola. Ja det er jo en slags skog, sier jeg. En slags park, sier du. Ok, sier jeg. Det er ikke så viktig. Jeg ser ikke himmelen. Bare når det blåser.

Du forteller dem at jeg kom seilende inn Hudson Bay. I full mundur. For å plyndre og voldta. Klisjeene underbygger og de smiler anerkjennende til det historiske sus. Tenk, noen fra Norge. Havet, sier de. Ja, havet, svarer jeg. Gro Harlem Brundtland, sier de. Ja, første regjering med majoritet av kvinner. Dere er kommet langt, sier de. Du forteller dem at jeg har ikke plyndret deg ennå. De smiler høflig.

Før i tiden gikk du med cowboyhatt. Og så John Wayne-filmer på TV. Det gjør du ennå. Du var fin i den hatten. Jeg så bildet og tenkte du var mandig. Og du brukte uttrykk som ’min kvinne’ og slikt. John Wayne hadde noe med det å gjøre. Du vokste opp uten far. Kunne du ikke sett noe Woody Allen?  Han er ei pyse, sier du. John Wayne er et skikkelig mannfolk. Han er død, sier jeg.

Når det er mørkt, sitter vi ute og hører på sirissene. Vi er enige om at det er varmt og at noe kaldt og flytende hadde gjort seg. Et vindpust, kanskje, sier jeg.

Beskyttet: Ord (revidert)

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Passord: