Jeg kikker for lenge på badevakten. Det vil si: Jeg ser ikke egentlig på ham. Han har havnet i synsfeltet mitt. Som en del av et større bilde. Det er en menneskerett å bare sitte slik og se. Nyte omgivelsene. Badevakten inkludert. Eller så har jeg dette utover- innoverblikket. Det man har når øynene ser, uten at noe av det blir bevisst bearbeidet i hjernen. Den er opptatt på annet hold. Uansett er det fort gjort i en fei å ta feil, og det er nok det han gjør. Badevakten. Han er stor og blank og svart. Kontakt mellom syn og hjerne gjenopprettes raskt og brutalt: En grimase! “Jeg sitter ikke på stranden og kikker på altfor unge menn.” Har jeg lyst til å rope. Men det er visst det jeg gjør. Sånn teknisk sett. En grimase altså. Jeg har sett den før. Nei, ikke det. Jeg har følt den. En gang eller flere. For lenge siden. Da jeg var ung og en eller annen dust i femtiåra skøt frem en gullbehengt brystkasse med grånende hårvekst og trodde han hadde sjangs, som det het den gang. Kanskje det er noe sånt han føler, i det han tror det han ser. Han er “hot”, som det heter nå. “Er du klar over hvor mange  hvite kjerringer som har forsøkt å sjekke meg opp i dag?” Tenker han kanskje. Det ser slik ut. I løpet av et sekund. Så ser han en annen vei. Og det gjør jeg også.

Key Largo: De sier båten hans ligger her ennå, til allmenn beskuelse. Ute på Key West. Men jeg gidder altså ikke. Jeg vil heller kikke på pelikanene, som alltid ser ut som de skal et sted. De er ikke som måkene, som liksom bare henger der  i luften og venter på at noe skal dukke opp. Fortrinnsvis noe spisende. Nei, pelikanene er på vei. De ser ikke til høyre og venstre, eller finner på å forsøke å rappe en halvspist burger fra en måpende turist. Pelikaner vet hva de vil ha. Og de flyr med løftet hode mot et fastsatt mål. – Som om de nettopp har mottatt klar melding fra kontrolltårnet. Så drar de dit, og driter en lang i turister med åpen munn og kamera. Akkurat som Hemingway sikkert gjorde.

Hollywood Beach, Florida: Stormen er et konstant, gjennomtrengende sus. Det er nødvendig å høre nøye etter. Eller snakke høyere. Store skall av murpuss er blitt flekket av bygningen mens vi var vekke. Jeg sitter ute på balkongen og røyker. Det er ikke lov. Røykeforbudet ligger som et tett irritasjonsmoment rundt huset. Hvordan er det mulig å forby røyking på en privat balkong? Det gjør meg sur, forbanna og rebelsk. Datteren gråter inne i leiligheten, og jeg lurer på hvordan jeg kan vite det. Jeg hører jo knapt mine egne tanker. Men det er som en puls. Kanskje en datter-puls som forplanter seg gjennom betong. Til mamma, som sitter ute og røyker. Og drikker whiskey. Og vet nøyaktig hvorfor datteren gråter. Hun er frustrert. Mamma er ikke eldre enn at hun husker hvordan det var å være sytten og savne kjæresten. Han er hjemme i Norge, og det er langt unna. Det er meningen at mamma skal føle gråten gjennom betong. Rosamalt. Med enkelte avskallete flak der stormen har herjet. Vel, det er meningen at mamma skal høre. Eller føle. Og få dårlig samvittighet. Det er yderst hjerteløst å dra sin tenåring med til Florida for Disney World, delfinsvømming og endeløse dager på varme strender. Det sier seg selv.

Orlando: Jeg våkner uten ide om hvilken tid på døgnet det er. Hotellet er bygget som et rektangel rundt overbygd patio som rommer et par restauranter, bar, svømmebasseng og et lite boblebad med noen temmelig ekle såpebobler som ligger som en halvskitten krem i det sydende vannet. Spa og boblebad virket så tiltrekkende i hotellbeskrivelsen. Kanskje er det belysningen som gjør det. Uansett. Vinduet i rommet mitt vender inn mot patioen, og når jeg våkner, er rommet mørkt og bare et lite gløtt ned i den ene restauranten forteller om det er frokost eller lunsj. Eller et sted mellom de to. Noen små, rektangulære glugger i taket ti-tolv meter over gulvet der nede, slipper sikkert inn dagslys, men det kan like gjerne være skjulte lamper med gult lys. Vinduet mitt rekker fra gulv til tak, så jeg setter meg på huk for, om mulig, å få et glimt av himmelen i bunnen av gluggene, men vinkelen er feil, så jeg får bare gå ut fra at været er bra. Det er som regel det.
Været.
Forresten et spørsmål om definisjon. Eller livssituasjon. Eller posisjon i næringskjeden. Jeg er konsument. For tiden. Som de fleste nordmenn, kikker jeg ut av vinduet rett etter at jeg har stått opp. Det gjør meg mildt sprø å ikke kunne sjekke været sånn umiddelbart. Se himmelen. At havet er et stykke unna her midt i Walts verden, får så være. Men himmelen. Den må man ha. Det handler ikke om å vite. For jeg vet. Sånn på det jevne er det varmt, solfylt og fuktig. Nesten klamt. Som konsument behøver jeg ikke å bekymre meg om varmen. Eller solen. Når jeg blir lei, er det bare å søke skygge og air-condition. Eller vann. Som sagt; et definisjonsspørsmål. Sol og varme gir meg litt flere valg enn regnevær. Det er forskjellen på meg, og han som har en litt annen oppfatning av hva som er godt vær.

Av og til tenker jeg over hvor rart det er at jeg havnet akkurat her. Eller på akkurat den plassen. I de omgivelsene. Et lite øyeblikk, kanskje, får jeg en underlig følelse av luksus, og husker tider da noe slikt var langt utenfor rekkevidde. De kommer nok sikkert igjen. De tidene. Men altså: Er det bare mitt liv som svinger på denne måten? Fra fattig til rik. Fra rik til fattig. Kanskje bare på noen måneder. Og uten at jeg har gjort noe særlig for det. Ikke vunnet noe. Ikke arvet noe. Det svinger bare. Noen små grep her og der uten spesielle intensjoner. Er det bare meg som tenker at når jeg sitter her og har det ganske så komfortabelt, kanskje ikke er så veldig mye lykkeligere enn den gangen jeg overvintret i en laftet koie uten veiforbindelse og innlagt vann. Kan hende det er banalt, men jeg bare spør.

Noen har malt en tannpirker inn i murstrukturen på veggen ved siden av stolen jeg sitter på. Jeg lar meg irritere av den og det slår meg at det kanskje var meningen. At en eller annen rik tulling skulle sitte sånn og irritere seg over en unødvendig skjønnhetsfeil, og kanskje, som jeg, pirke litt i den, for, om mulig, å løsne den ene spissen, og så dra den løs fra malingen og etterlate en liten strek uten kremfarget murstruktur, og så kanskje få belastet visakortet for hærverk på rommet, og med det en strek i reisebudsjettet, eller kanskje ikke, bare hundre dollar, som aldri blir savnet, men som utgjør mer enn en dagslønn for bygningsarbeideren som kanskje hadde kranglet med sjefen, eller kona, eller kanskje bare var gretten den dagen fordi det var femogtredve grader i skyggen, for, som sagt; været i Florida er nesten alltid bra.

Det regner, og jeg regner med at det kommer tilå regne når jeg forlater Winnipeg, Manitoba, Canada. Natten før og jeg sitter nå her. Blar litt rundt på nettet. De faste sidene. Jeg er i ferd med å lære at det ikke er noen god ide å kommentere når humøret er slett. Jeg tror jeg fornærmet noen i går kveld, og hun slettet kommentaren, innlegget og hele ruklet. Unødvendig. Hun kunne jo bare slettet mitt slette innspill. Vel; det er ikke noe som engasjerer allikevel. og det sier ikke så mye om sidene. Jeg føler meg litt tørket inn akkurat nå. Drained? Tom? Ordet humor stammer nå uansett fra latin: Væske; sinnsstemning. Man forestilte seg at sinnstemningen står i forbindelse med blandingsforholdet mellom kroppesvæskene, noe jeg synes virker logisk. Jeg har bestillt en karaffel rødvin og lett etter mynter å tipse damen med. Jeg pleier ikke å ha småmynt. Det er en “greie.” Bruker kort og sjeldent kontanter. Det er en tanke bak det, men jeg husker ikke i farten hvilken. det er i hvert fall ikke for å slippe å tipse. De få gangene jeg går i minibanken, er det for å ivareta slike ting. Min fortid i restaurantbransjen osv. Men også at jeg liker å belønne dem som er greie mot meg. Det er ikke så vanskelig. Jeg er ikke så vanskelig. Det hender jeg gjør oppmerksom på det – med vekslende hell. Vel, – hotell. Jeg setter pris på det rene, ryddige, organiserte og, ikke så personlige, akkurat nå. Kontrast. Det synes klart at jeg burde drikke mer vann. Damen fra roomservice kommer, og hun har med seg en liter vin og to glass. Jeg kjenner en svak, og helt ubegrunnet, glede over at hun tar det som en selvfølge at jeg har selskap. Eller venter det. Jeg skal bruke det ene glasset, og det andre, tenker jeg å helle en liten skvett i – bare sånn for syns skyld. Det er vestlandet i meg. Jeg har sånn omtrent 24 timers reise foran meg. Vi får se hvor lenge det varer.

(Banff National Park, Canadian Rockies , Village 1) Hvordan høres en bjørn ut? Når den kommer gjennom skogen. Sammenlignet med en elg, for eksempel. Eller en hjort. Eller en vaskebjørn. Vaskebjørnen lager ganske mye lyd, selv om den er liten. På tørr skogbunn. Eller under en veranda. Kanskje fordi den er så klønete. Raver rundt i mørket og roter, velter og griser til. En bjørn, en grizzly, for eksempel, veier sikkert nærmere et halvt tonn. Det er ikke lett å bevege seg lydløst i en barskog når man er så tjukk. Dessuten lager den sikkert neselyder. Jeg har ingen direkte erfaring med slikt, men jeg forestiller meg at det fort blir en del snøft og grynt når fem hundre kilo er ute og leter etter mer mat.

 Man har sine tanker, der ved bålet. Det er skog på alle kanter, og kilometervis bakover. Noen hundre meter nedenfor ligger en middels trafikkert vei, med sporadiske påminnelser om sivilisasjon, internett og en by lenger fremme. Eller langt bak. Det er ufattelig mørkt rundt meg. Det er derfor jeg sitter her og tenker på lyder. Den lille lampen jeg bruker for å se hva jeg skriver, skinner fra siden og ødelegger restene av det ellers begredelige nattsynet mitt. Hørselen er mitt eneste kort. Det er rått parti.

Den allestedsnærværende informasjonen til reisende i disse områdene opplyser at bjørnens nese oppfatter selv den svakeste lukt av mat. På lang avstand. Familien ligger og sover, og jeg innbiller meg at jeg passer på. Sannheten er at jeg ikke tør å legge meg. Ennå. Teltet er så moderne, og så tynt, at hvis en bjørn, en hvilken som helst bjørn, til og med en liten brunbjørn, bare såvidt banker forsiktig med ene forlabben, revner hele spetakkelet. Det er så tynt at vi kan ikke røyke der inne en gang. Jeg husker de gamle, impregnerte teltene av kanvas, eller hva det heter. Med metallstenger. Det var telt det. Og luktet godt av år med camping, gjorde de også. De teltene ville kanskje gitt en et par minutter til å områ seg. Ved besøk. Om en hadde vært uforsiktig med matrester, matlukt i hår og klær, eller parfyme. Altså; en god del å ta hensyn til som camper i bjørneland. Det kalles å være ‘bearsmart’. “Be bearsmart,” står det på skilt langs veien. Eller på et lite skilt på bordet der du skal til å slenge 3 råe biffer. Top sirloin. Blodige og fæle. “Hold teltplassen ren, save a bear,” banker de inn i hodet på oss, som kanskje i øyeblikket er mer bekymret for vår egen sikkerhet, enn bjørnens. Gitt litt ettertanke, og et blikk på statistikken, rimer det allikevel. Ville dyr bruker flesteparten av sine våkne timer til å lete etter mat. Om jeg, fordi jeg er giddalaus, full på rødvin, eller bare uvitende, etterlater velluktende rester av biffmiddag, for eksempel på bordet, eller henslengt i en søppelpose, og disse duftene siger gjennom gjennom skogen og tilbyr en sulten nattevandrer lettvint shopping, har jeg i praksis frarøvet den livet den kjenner. I beste fall, blir den fanget og deportert til områder fjernt fra folk. I verste fall blir den skutt. Sånn er det.