Det er mulig å sovne etter tre store krus med sterk kaffe, fant jeg ut i dag. Klokken tretten null åtte. Jeg skylder på dårlig, usammenhengende søvn i løpet av natten. Rare drømmer om fremmede avatarer på bloggen min og andre steder. Hvorfor kaller hun seg Katrine, husker jeg at jeg tenkte rett før jeg våknet klokken åtte femtien. Da var det vel fire-fem timer siden jeg hadde ruslet i seng. Det hører med å nevne at jeg sovnet foran tv i går kveld. Midt under oppklaringen av et drap eller to.
Jeg skylder det på vinteren. Det er noe trøstesløst over disse korte, grå dagene da det aldri blir ordentlig dagslys i stua. Og før jeg vet ordet av det, er klokka seksten førtiåtte. Jeg ble født i denne måneden. Kanskje det er det. Den hardeste påkjenningen i et menneskes liv å bli født, sies det. Og det blir liksom ikke noe bedre av at det er februar. Jeg forestiller meg hvordan det må ha vært å slite seg gjennom alt det der bare for å kikke ut av vinduet og se, for eksempel, en dag som denne. Slaps og is og møkkete snø om hverandre. Og ikke er det blader på trærne. Det er 21. ferbruar, for eksempel, klokken ni sytten. Eller sytten over ni, som det het den gang. Solen sto i fiskenes tegn og acsendanten i Krebsen. Jeg har selvfølgelig ikke alle detaljene, men jeg forestiller meg at det må bli noe melankoli av sånt.
Men faktisk er februar tiden da vi merker at dagen blir litt lysere. Som i dag, vi satt i bilen, jeg hadde kjøpt 6 dvd filmer for 200 kr på Showtime, og kikket på klokken, fire femtisju, og jeg sa: Se her, dagen har jo blitt lengere, før var det jo helt mørkt klokka fire, nå er den nesten fem og fremdeles er det ikke blitt mørkt.
Det sies at melankoli trigger de helt dype følelsene som pensler ordene bredere og nærere. En stor kraftanstrengelse er jo nettopp det å bli født, men hva med de som ganske enkelt bli løftet ut til livet utenfor? Keisersnitt. Det sies at barna som fødes slik mister det viktige adrenalintrykket som skal følge deg videre inn i livet.
Har du sett fødselsscenen i filmen Big Fish?
Nydelig kommentar Thea.
Har dere sett fødselsscenen/åpningsscenen i ‘Parfymen’?
Ja, jeg har sett Parfymen.
En helt magisk scene, med den nyfødte som ligger i all dritten, omgitt av fisk og potetskrell, som slår ut med armene sine i rendyrket moro-refleks, en beskyttende refleks som forsvinner i løpet av de tre(seks) første levemånedene våre.
Jeg jobbet med en gutt på tolv år en gang, han mente han var utstyrt med ekstra følsomme sanser. Ikke lukt eller smak. Men han følte, sanset, andres sinnsstemninger. Noen dager var uutholdelige for ham, denne lille gutten, fordi påvirkningen fra våre stemninger festet seg så dypt inn i ham.
Det var nesten slik at jeg trodde det var sant. For den eneste han tålte være sammen med over tid var meg.
Skjønner at jeg har fått tips om to fantastiske filmer her. Jeg skulle bare kort innom youtoube for å sjekke disse scenene dere nevner og nå ser jeg jo at om jeg hadde sett disse filmene, hadde jeg vel neppe glemt dem. Thea, jeg ble sittende å se hele Big Fish i youtoube-klipp a 10 minutter. Parfymen står for tur. Begge scenene er jo suverene. På hver sin måte.
Den gutten du nevner, Thea; jeg kjenner til en som lever med noe lignende. Han er voksen mann nå, og takler det ved å informere mennesker han treffer om sin oversensitivitet. Det er et syndrom, men jeg husker ikke navnet. Problemet er at han av og til feiltolker fullstendig, slik at han kan bli dypt såret om man glemmer å hilse på ham eller overser ham i en folkemengde. Er man opprørt over noe, merker han det øyeblikkelig og retter det mot seg selv. Eller tror det dreier seg om ham.
Men altså fødsler: Er livet lettere, melankolien mer fraværende i et liv som begynte en solskinnsdag, eller er det bare en mer enn brukendes litterær metafor?
Tror det er som du sier her. Det er mer å hente i melankolien. Kunstnerisk. Og “kjedsomheten”, faktisk. Den er kreativitetens jordsmonn.