Hollywood Beach, Florida: Stormen er et konstant, gjennomtrengende sus. Det er nødvendig å høre nøye etter. Eller snakke høyere. Store skall av murpuss er blitt flekket av bygningen mens vi var vekke. Jeg sitter ute på balkongen og røyker. Det er ikke lov. Røykeforbudet ligger som et tett irritasjonsmoment rundt huset. Hvordan er det mulig å forby røyking på en privat balkong? Det gjør meg sur, forbanna og rebelsk. Datteren gråter inne i leiligheten, og jeg lurer på hvordan jeg kan vite det. Jeg hører jo knapt mine egne tanker. Men det er som en puls. Kanskje en datter-puls som forplanter seg gjennom betong. Til mamma, som sitter ute og røyker. Og drikker whiskey. Og vet nøyaktig hvorfor datteren gråter. Hun er frustrert. Mamma er ikke eldre enn at hun husker hvordan det var å være sytten og savne kjæresten. Han er hjemme i Norge, og det er langt unna. Det er meningen at mamma skal føle gråten gjennom betong. Rosamalt. Med enkelte avskallete flak der stormen har herjet. Vel, det er meningen at mamma skal høre. Eller føle. Og få dårlig samvittighet. Det er yderst hjerteløst å dra sin tenåring med til Florida for Disney World, delfinsvømming og endeløse dager på varme strender. Det sier seg selv.
04
feb
10
Det er ingen tvil om at du kan skrive, Elisabeth. Her maler du reelle, menneskelige følelser med få ord, men du gjør det så det setter seg i sjelen. Det er noe med kombinasjonen av røkeforbud og avskallet murpuss som tiltaler meg og for min del setter den rette kuløren på dette reisebrevet.