Det er ikke bare mørket. Det kan for eksempel være månen. Jeg leste et sted at det er fullmåne nå i kveld. Den henger visst over fjorden og gjør seg til og sånt kan virke inn på følsomme sjeler. Det var sikkert på Facebook jeg så det. Det er mye å plukke opp der. For eksempel vet jeg at det er kommet snø på Holmestrandskanten. Ikke spør meg om nøyaktig hvordan jeg vet det. Jeg har en kusine der borte som synes at snø er så vakkert. Kanskje det var det jeg leste. Ikke at jeg bryr meg, eller tror at noen andre gjør det. Jeg syntes faktisk jeg kunne merke det den gangen jeg bodde der; at Holmestrand er det ikke mange som bryr seg om. Enten det snør eller ikke. Folk kan bli født, leve et helt liv og dø i den byen, uten at en kjeft bryr seg om det. Kanskje er det bare mørket som gjør at jeg tenker sånne tanker allikevel. Eller så går det opp for meg at en behøver ikke å bo i Holmestrand for å føle seg liten. Det kan en gjøre overalt. Der det skjer, for eksempel. Eller kanskje spesielt der det skjer.
London…jeg savner London, men vet at det går an å føle seg liten der. Som en maur. En lettlurt idiot med kamera. Eller en som sitter og glaner ut et vindu og rett i en vegg, eller bort på noen skinner der det går tog hele tiden. Og så ramler det og rister i veggene og en tenker over hvor bevegelig en er og at en skulle vært et annet sted. Eller at en skulle vært kledd i sort. Mennesker som er kledd i sort har det lettere i London. De føler seg ikke så små. De kan stoppe folk på gaten og spørre hva klokken er og faktisk få greie på det. De kan spørre etter veien også. Vi hadde lange, svarte ullfrakker og var pene på håret den gangen vi skulle ta Parlamentet i øyensyn. Vi spurte etter inngangen i en sideport, og ble tilbudt fritt leide dersom vi skulle på et møte. Folk ser ikke lenge på deg i London. Derfor er det lett å bli stor der. Det er lett å bli liten også. Kanskje er der derfor man eier Jaguarer og stikker klokka opp i ansiktet ditt på bar, sånn at du skal se at det er en Rolex og ikke en sånn annen, vanlig…drittklokke. Derfor har de piercinger på de rette stedene, og tattoos, og teatersminke som bare nesten er vasket vekk, klær som viser temmelig nøyaktig hvor man jobber og med hva, eller kanskje ikke jobber i det hele tatt. Fordi de har dårlig tid. De har bare noen sekunder på seg. Og av og til ikke det en gang. Jeg trodde London var romslighetens by, men det er ikke sånn det virker. Etter å ha slengt rundt på en T-banestasjon med god tid, vet jeg at de gjenkjenner sine egne på en brøkdel av et sekund og resten gir de jamt faen i. Det er anonymitet! Det er frihet!
Ja ja, nå har jeg stått og kikket litt på denne månen man skriver om. Den er full, og jeg lurer på hvordan det er mulig å bli litt sur på en hel, liten by. Kanskje det bare er mørket. Kanskje det er månen allikevel. Eller kanskje er det det tanken på et par gode venner jeg skylder minst ett besøk, og ei grav som skulle hatt en blomsterkvast nå til jul, hvis jeg bare hadde orket å sette beina mine der en gang til.
Denne er også publisert på Litteraturbloggen
0 Svar til “”