(ingen tittel)

Jeg kikker for lenge på badevakten. Det vil si: Jeg ser ikke egentlig på ham. Han har havnet i synsfeltet mitt. Som en del av et større bilde. Det er en menneskerett å bare sitte slik og se. Nyte omgivelsene. Badevakten inkludert. Eller så har jeg dette utover- innoverblikket. Det man har når øynene ser, uten at noe av det blir bevisst bearbeidet i hjernen. Den er opptatt på annet hold. Uansett er det fort gjort i en fei å ta feil, og det er nok det han gjør. Badevakten. Han er stor og blank og svart. Kontakt mellom syn og hjerne gjenopprettes raskt og brutalt: En grimase! “Jeg sitter ikke på stranden og kikker på altfor unge menn.” Har jeg lyst til å rope. Men det er visst det jeg gjør. Sånn teknisk sett. En grimase altså. Jeg har sett den før. Nei, ikke det. Jeg har følt den. En gang eller flere. For lenge siden. Da jeg var ung og en eller annen dust i femtiåra skøt frem en gullbehengt brystkasse med grånende hårvekst og trodde han hadde sjangs, som det het den gang. Kanskje det er noe sånt han føler, i det han tror det han ser. Han er “hot”, som det heter nå. “Er du klar over hvor mange  hvite kjerringer som har forsøkt å sjekke meg opp i dag?” Tenker han kanskje. Det ser slik ut. I løpet av et sekund. Så ser han en annen vei. Og det gjør jeg også.