Orlando: Jeg våkner uten ide om hvilken tid på døgnet det er. Hotellet er bygget som et rektangel rundt overbygd patio som rommer et par restauranter, bar, svømmebasseng og et lite boblebad med noen temmelig ekle såpebobler som ligger som en halvskitten krem i det sydende vannet. Spa og boblebad virket så tiltrekkende i hotellbeskrivelsen. Kanskje er det belysningen som gjør det. Uansett. Vinduet i rommet mitt vender inn mot patioen, og når jeg våkner, er rommet mørkt og bare et lite gløtt ned i den ene restauranten forteller om det er frokost eller lunsj. Eller et sted mellom de to. Noen små, rektangulære glugger i taket ti-tolv meter over gulvet der nede, slipper sikkert inn dagslys, men det kan like gjerne være skjulte lamper med gult lys. Vinduet mitt rekker fra gulv til tak, så jeg setter meg på huk for, om mulig, å få et glimt av himmelen i bunnen av gluggene, men vinkelen er feil, så jeg får bare gå ut fra at været er bra. Det er som regel det.
Været.
Forresten et spørsmål om definisjon. Eller livssituasjon. Eller posisjon i næringskjeden. Jeg er konsument. For tiden. Som de fleste nordmenn, kikker jeg ut av vinduet rett etter at jeg har stått opp. Det gjør meg mildt sprø å ikke kunne sjekke været sånn umiddelbart. Se himmelen. At havet er et stykke unna her midt i Walts verden, får så være. Men himmelen. Den må man ha. Det handler ikke om å vite. For jeg vet. Sånn på det jevne er det varmt, solfylt og fuktig. Nesten klamt. Som konsument behøver jeg ikke å bekymre meg om varmen. Eller solen. Når jeg blir lei, er det bare å søke skygge og air-condition. Eller vann. Som sagt; et definisjonsspørsmål. Sol og varme gir meg litt flere valg enn regnevær. Det er forskjellen på meg, og han som har en litt annen oppfatning av hva som er godt vær.
Av og til tenker jeg over hvor rart det er at jeg havnet akkurat her. Eller på akkurat den plassen. I de omgivelsene. Et lite øyeblikk, kanskje, får jeg en underlig følelse av luksus, og husker tider da noe slikt var langt utenfor rekkevidde. De kommer nok sikkert igjen. De tidene. Men altså: Er det bare mitt liv som svinger på denne måten? Fra fattig til rik. Fra rik til fattig. Kanskje bare på noen måneder. Og uten at jeg har gjort noe særlig for det. Ikke vunnet noe. Ikke arvet noe. Det svinger bare. Noen små grep her og der uten spesielle intensjoner. Er det bare meg som tenker at når jeg sitter her og har det ganske så komfortabelt, kanskje ikke er så veldig mye lykkeligere enn den gangen jeg overvintret i en laftet koie uten veiforbindelse og innlagt vann. Kan hende det er banalt, men jeg bare spør.
Noen har malt en tannpirker inn i murstrukturen på veggen ved siden av stolen jeg sitter på. Jeg lar meg irritere av den og det slår meg at det kanskje var meningen. At en eller annen rik tulling skulle sitte sånn og irritere seg over en unødvendig skjønnhetsfeil, og kanskje, som jeg, pirke litt i den, for, om mulig, å løsne den ene spissen, og så dra den løs fra malingen og etterlate en liten strek uten kremfarget murstruktur, og så kanskje få belastet visakortet for hærverk på rommet, og med det en strek i reisebudsjettet, eller kanskje ikke, bare hundre dollar, som aldri blir savnet, men som utgjør mer enn en dagslønn for bygningsarbeideren som kanskje hadde kranglet med sjefen, eller kona, eller kanskje bare var gretten den dagen fordi det var femogtredve grader i skyggen, for, som sagt; været i Florida er nesten alltid bra.
0 Svar til “”