Det er mulig å sovne etter tre store krus med sterk kaffe, fant jeg ut i dag. Klokken tretten null åtte.  Jeg skylder på dårlig, usammenhengende søvn i løpet av natten. Rare drømmer om fremmede avatarer på bloggen min og andre steder. Hvorfor kaller hun seg Katrine, husker jeg at jeg tenkte rett før jeg våknet klokken åtte femtien. Da var det vel fire-fem timer siden jeg hadde ruslet i seng. Det hører med å nevne at jeg sovnet foran tv i går kveld. Midt under oppklaringen av et drap eller to.

Jeg skylder det på vinteren. Det er noe trøstesløst over disse korte, grå dagene da det aldri blir ordentlig dagslys i stua. Og før jeg vet ordet av det, er klokka seksten førtiåtte. Jeg ble født i denne måneden. Kanskje det er det. Den hardeste påkjenningen i et menneskes liv å bli født, sies det. Og det blir liksom ikke noe bedre av at det er februar. Jeg forestiller meg hvordan det må ha vært å slite seg gjennom alt det der bare for å kikke ut av vinduet og se, for eksempel, en dag som denne. Slaps og is og møkkete snø om hverandre. Og ikke er det blader på trærne. Det er 21. ferbruar, for eksempel, klokken ni sytten. Eller sytten over ni, som det het den gang. Solen sto i fiskenes tegn og acsendanten i Krebsen. Jeg har selvfølgelig ikke alle detaljene, men jeg forestiller meg at det må bli noe  melankoli av sånt.

Jeg var bare litt urolig. På den måten man blir når man ikke vet hva man går til. Hva som venter. Jeg har aldri prøvd hypnose før. Ikke på alvor. Det var en gang en psykologvenn av meg som lekte seg litt for moro skyld, og jeg kjente en prikkende, nummen følelse i kroppen, før jeg rykket meg selv ut i en blanding av fryd og forferdelse. Det er kanskje større grunn til å være på vakt når lydfilen er lastet ned fra internett, og avsender i prinsippet kan være hvem som helst, og med de mest skremmende intensjoner. Det er aldri godt å vite, og for å bli noe beroliget, eller ytterligere foruroliget, om det skulle være på sin plass, tok jeg en googlerunde for å lese noen fornuftens ord om hypnose sånn generelt. Neida; ikke farlig. Og det kommer ikke an på hypnotisøren engang. Disse Hollywoodhistoriene om den viljeløse hypnotiserte er visstnok bare bull, og jeg kan når som helst avbryte sesjonen, og trekke meg ut til mitt overflatiske selv. I alle fall var jeg nysgjerrig – og, som sagt, på vakt, og sulten på en ny opplevelse – og forresten: I desperat behov for motiverende hypnose. I alle fall var det sånn jeg tenkte da jeg jeg først kom over det fristende tilbudet. Motivasjonshypnose. Hurra. Jeg trenger lyst til å begynne å skrive igjen. Ta fatt på prosjektene som ligger og fryser i bortgjemte word-filer. Jeg trenger lyst til å gjøre ferdig denne forbaskede oppussingen, og jeg trenger lyst til å støvsuge gulvet i stua. Dessuten kunne jeg ha lyst til å gå ned noen kilo i vekt, når jeg først er i farta. Bare sånn for syns skyld.
Men, så lurer jeg på om jeg heller skal kontakte den psykologkompisen igjen i stedet, – forutsatt at han er like tent på å bruke fritiden på å hypnotisere voksne damer, som unge jenter. Nåja. Ok. La ham holde meg i hånden og lede meg inn i de dype, eller kanskje ikke så dype, labyrintene der sluttpunktumet for romanen min kamperer sammen med syltynne, tjuefem år gamle meg og et, etter hvert – eldet, bilde av hvordan jeg ønsker at leiligheten min skal se ut. Hm, eller kanskje ikke. Kanskje jeg bare skal nøye meg med litt lettere motivasjon i første omgang. Til å hente støvsugeren i skapet i gangen, for eksempel. Sånn til å begynne med.

Jeg kikker for lenge på badevakten. Det vil si: Jeg ser ikke egentlig på ham. Han har havnet i synsfeltet mitt. Som en del av et større bilde. Det er en menneskerett å bare sitte slik og se. Nyte omgivelsene. Badevakten inkludert. Eller så har jeg dette utover- innoverblikket. Det man har når øynene ser, uten at noe av det blir bevisst bearbeidet i hjernen. Den er opptatt på annet hold. Uansett er det fort gjort i en fei å ta feil, og det er nok det han gjør. Badevakten. Han er stor og blank og svart. Kontakt mellom syn og hjerne gjenopprettes raskt og brutalt: En grimase! “Jeg sitter ikke på stranden og kikker på altfor unge menn.” Har jeg lyst til å rope. Men det er visst det jeg gjør. Sånn teknisk sett. En grimase altså. Jeg har sett den før. Nei, ikke det. Jeg har følt den. En gang eller flere. For lenge siden. Da jeg var ung og en eller annen dust i femtiåra skøt frem en gullbehengt brystkasse med grånende hårvekst og trodde han hadde sjangs, som det het den gang. Kanskje det er noe sånt han føler, i det han tror det han ser. Han er “hot”, som det heter nå. “Er du klar over hvor mange  hvite kjerringer som har forsøkt å sjekke meg opp i dag?” Tenker han kanskje. Det ser slik ut. I løpet av et sekund. Så ser han en annen vei. Og det gjør jeg også.

Key Largo: De sier båten hans ligger her ennå, til allmenn beskuelse. Ute på Key West. Men jeg gidder altså ikke. Jeg vil heller kikke på pelikanene, som alltid ser ut som de skal et sted. De er ikke som måkene, som liksom bare henger der  i luften og venter på at noe skal dukke opp. Fortrinnsvis noe spisende. Nei, pelikanene er på vei. De ser ikke til høyre og venstre, eller finner på å forsøke å rappe en halvspist burger fra en måpende turist. Pelikaner vet hva de vil ha. Og de flyr med løftet hode mot et fastsatt mål. – Som om de nettopp har mottatt klar melding fra kontrolltårnet. Så drar de dit, og driter en lang i turister med åpen munn og kamera. Akkurat som Hemingway sikkert gjorde.

Hollywood Beach, Florida: Stormen er et konstant, gjennomtrengende sus. Det er nødvendig å høre nøye etter. Eller snakke høyere. Store skall av murpuss er blitt flekket av bygningen mens vi var vekke. Jeg sitter ute på balkongen og røyker. Det er ikke lov. Røykeforbudet ligger som et tett irritasjonsmoment rundt huset. Hvordan er det mulig å forby røyking på en privat balkong? Det gjør meg sur, forbanna og rebelsk. Datteren gråter inne i leiligheten, og jeg lurer på hvordan jeg kan vite det. Jeg hører jo knapt mine egne tanker. Men det er som en puls. Kanskje en datter-puls som forplanter seg gjennom betong. Til mamma, som sitter ute og røyker. Og drikker whiskey. Og vet nøyaktig hvorfor datteren gråter. Hun er frustrert. Mamma er ikke eldre enn at hun husker hvordan det var å være sytten og savne kjæresten. Han er hjemme i Norge, og det er langt unna. Det er meningen at mamma skal føle gråten gjennom betong. Rosamalt. Med enkelte avskallete flak der stormen har herjet. Vel, det er meningen at mamma skal høre. Eller føle. Og få dårlig samvittighet. Det er yderst hjerteløst å dra sin tenåring med til Florida for Disney World, delfinsvømming og endeløse dager på varme strender. Det sier seg selv.

Orlando: Jeg våkner uten ide om hvilken tid på døgnet det er. Hotellet er bygget som et rektangel rundt overbygd patio som rommer et par restauranter, bar, svømmebasseng og et lite boblebad med noen temmelig ekle såpebobler som ligger som en halvskitten krem i det sydende vannet. Spa og boblebad virket så tiltrekkende i hotellbeskrivelsen. Kanskje er det belysningen som gjør det. Uansett. Vinduet i rommet mitt vender inn mot patioen, og når jeg våkner, er rommet mørkt og bare et lite gløtt ned i den ene restauranten forteller om det er frokost eller lunsj. Eller et sted mellom de to. Noen små, rektangulære glugger i taket ti-tolv meter over gulvet der nede, slipper sikkert inn dagslys, men det kan like gjerne være skjulte lamper med gult lys. Vinduet mitt rekker fra gulv til tak, så jeg setter meg på huk for, om mulig, å få et glimt av himmelen i bunnen av gluggene, men vinkelen er feil, så jeg får bare gå ut fra at været er bra. Det er som regel det.
Været.
Forresten et spørsmål om definisjon. Eller livssituasjon. Eller posisjon i næringskjeden. Jeg er konsument. For tiden. Som de fleste nordmenn, kikker jeg ut av vinduet rett etter at jeg har stått opp. Det gjør meg mildt sprø å ikke kunne sjekke været sånn umiddelbart. Se himmelen. At havet er et stykke unna her midt i Walts verden, får så være. Men himmelen. Den må man ha. Det handler ikke om å vite. For jeg vet. Sånn på det jevne er det varmt, solfylt og fuktig. Nesten klamt. Som konsument behøver jeg ikke å bekymre meg om varmen. Eller solen. Når jeg blir lei, er det bare å søke skygge og air-condition. Eller vann. Som sagt; et definisjonsspørsmål. Sol og varme gir meg litt flere valg enn regnevær. Det er forskjellen på meg, og han som har en litt annen oppfatning av hva som er godt vær.

Av og til tenker jeg over hvor rart det er at jeg havnet akkurat her. Eller på akkurat den plassen. I de omgivelsene. Et lite øyeblikk, kanskje, får jeg en underlig følelse av luksus, og husker tider da noe slikt var langt utenfor rekkevidde. De kommer nok sikkert igjen. De tidene. Men altså: Er det bare mitt liv som svinger på denne måten? Fra fattig til rik. Fra rik til fattig. Kanskje bare på noen måneder. Og uten at jeg har gjort noe særlig for det. Ikke vunnet noe. Ikke arvet noe. Det svinger bare. Noen små grep her og der uten spesielle intensjoner. Er det bare meg som tenker at når jeg sitter her og har det ganske så komfortabelt, kanskje ikke er så veldig mye lykkeligere enn den gangen jeg overvintret i en laftet koie uten veiforbindelse og innlagt vann. Kan hende det er banalt, men jeg bare spør.

Noen har malt en tannpirker inn i murstrukturen på veggen ved siden av stolen jeg sitter på. Jeg lar meg irritere av den og det slår meg at det kanskje var meningen. At en eller annen rik tulling skulle sitte sånn og irritere seg over en unødvendig skjønnhetsfeil, og kanskje, som jeg, pirke litt i den, for, om mulig, å løsne den ene spissen, og så dra den løs fra malingen og etterlate en liten strek uten kremfarget murstruktur, og så kanskje få belastet visakortet for hærverk på rommet, og med det en strek i reisebudsjettet, eller kanskje ikke, bare hundre dollar, som aldri blir savnet, men som utgjør mer enn en dagslønn for bygningsarbeideren som kanskje hadde kranglet med sjefen, eller kona, eller kanskje bare var gretten den dagen fordi det var femogtredve grader i skyggen, for, som sagt; været i Florida er nesten alltid bra.

Det er ikke bare mørket. Det kan for eksempel være månen. Jeg leste et sted at det er fullmåne nå i kveld. Den henger visst over fjorden og gjør seg til og sånt kan virke inn på følsomme sjeler. Det var sikkert på Facebook jeg så det. Det er mye å plukke opp der. For eksempel vet jeg at det er kommet snø på Holmestrandskanten. Ikke spør meg om nøyaktig hvordan jeg vet det. Jeg har en kusine der borte som synes at snø er så vakkert. Kanskje det var det jeg leste. Ikke at jeg bryr meg, eller tror at noen andre gjør det. Jeg syntes faktisk jeg kunne merke det den gangen jeg bodde der; at Holmestrand er det ikke mange som bryr seg om. Enten det snør eller ikke. Folk kan bli født, leve et helt liv og dø i den byen, uten at en kjeft bryr seg om det. Kanskje er det bare mørket som gjør at jeg tenker sånne tanker allikevel. Eller så går det opp for meg at en behøver ikke å bo i Holmestrand for å føle seg liten. Det kan en gjøre overalt. Der det skjer, for eksempel. Eller kanskje spesielt der det skjer.

London…jeg savner London, men vet at det går an å føle seg liten der. Som en maur. En lettlurt idiot med kamera. Eller en som sitter og glaner ut et vindu og rett i en vegg, eller bort på noen skinner der det går tog hele tiden. Og så ramler det og rister i veggene og en tenker over hvor bevegelig en er og at en skulle vært et annet sted. Eller at en skulle vært kledd i sort. Mennesker som er kledd i sort har det lettere i London. De føler seg ikke så små. De kan stoppe folk på gaten og spørre hva klokken er og faktisk få greie på det. De kan spørre etter veien også. Vi hadde lange, svarte ullfrakker og var pene på håret den gangen vi skulle ta Parlamentet i øyensyn. Vi spurte etter inngangen i en sideport, og ble tilbudt fritt leide dersom vi skulle på et møte. Folk ser ikke lenge på deg i London. Derfor er det lett å bli stor der. Det er lett å bli liten også. Kanskje er der derfor man eier Jaguarer og stikker klokka opp i ansiktet ditt på bar, sånn at du skal se at det er en Rolex og ikke en sånn annen, vanlig…drittklokke. Derfor har de piercinger på de rette stedene, og tattoos, og teatersminke som bare nesten er vasket vekk, klær som viser temmelig nøyaktig hvor man jobber og med hva, eller kanskje ikke jobber i det hele tatt. Fordi de har dårlig tid. De har bare noen sekunder på seg. Og av og til ikke det en gang. Jeg trodde London var romslighetens by, men det er ikke sånn det virker. Etter å ha slengt rundt på en T-banestasjon med god tid, vet jeg at de gjenkjenner sine egne på en brøkdel av et sekund og resten gir de jamt faen i. Det er anonymitet! Det er frihet!

Ja ja, nå har jeg stått og kikket litt på denne månen man skriver om. Den er full, og jeg lurer på hvordan det er mulig å bli litt sur på en hel, liten by. Kanskje det bare er mørket. Kanskje det er månen allikevel. Eller kanskje er det det tanken på et par gode venner jeg skylder minst ett besøk, og ei grav som skulle hatt en blomsterkvast nå til jul, hvis jeg bare hadde orket å sette beina mine der en gang til.

Denne er også publisert på Litteraturbloggen

Det er ikke det at jeg ikke er glad i deg. Det er bare alle disse spørsmålene hele tiden. Om akkurat det. Om andre ting også, selvfølgelig, men det er altså denne trangen til å vite hvor du har meg. Jeg går ut ifra at det er det. Når du sier du elsker meg. Sånn ut av det blå. Og blir stående å se på meg. Lenge. Jeg holder for eksempel på å lage noe mat og oppfatter ikke helt hva som skjer. I deg. I rommet. Men omsider forstår jeg at du venter på et svar. En gjengjeldelse, sikkert, mens jeg hakker gulrøtter og ikke er sikker på om jeg elsker noe som helst akkurat da. Bortsett fra å lage mat. Hakke gulrøtter, til og med. Vel, jeg skjønner jo at det virker litt sært. – Kan vi ta det en annen gang, tenker jeg, og bestemmer meg for å ikke si det høyt. Du står med hendene i siden, og et eller annet sted på veien, er forventningen blitt til krav. Jeg har fire, store pigger som stikker ut fra nakken min. Jeg har en foran også; den stikker ut fra pannen, midt mellom øyenbrynene, og på forsiden trenger jeg bare en. Men altså: Jeg kjenner de fire piggene stikke ut fra nakken min, og hver og en av dem ber deg om ikke å røre meg. Tenketid, tenker jeg, og piggene er enige.

Du ser på meg og jeg føler meg så tullete når jeg ikke kan kontrollere det flakkende blikket mitt. Mennesker som tenker intenst, får slike raske øyebevegelser. Irisen flyr frem og tilbake, og egentlig har det ingenting med flakking å gjøre. Men det tror nå du, som bøyde piggene mine til side og la en arm bestemt rundt skuldrene mine. Som nå ser meg rett inn i ansiktet. Og venter.

- Er du ikke varm, spør jeg. Du ignorerer piggen i panna. Den peker rett mot deg.

- Jeg elsker deg, gjentar du, og jeg legger merke til nesehårene dine. De står ut av hvert nesebor som en butt penselbust. Tonefallet er forsiktig truende, liksom sterkt oppfordrende. Som man snakker til et ulydig barn for å få det til å summe seg. Jeg prøver å summe meg, og vurderer sånne ting som husfred og ærlighet,- kontra ærlighet, muligens. Tidsrammer, kommende høytider, den irritasjonen jeg kjenner når du sover på sofaen i underetasjen. Jeg tenker på tvillingtårnene i New York, av en eller annen grunn.

- Jeg elsker deg også, sier jeg.

 Jeg føler meg litt slem når jeg ikke gjengjelder det lettede smilet ditt, og lurer på hvorfor du er så dum.

På dagtid er det trettifem grader i skyggen på verandaen. Det er ikke så mye til veranda, egentlig. Mer ett overbygg med rammer av myggnetting rundt, men jeg kaller det nå verandaen. Det er i hvert fall ryddig der. Og myggfritt. I hjørnet står et hibiskustre som holder på å avgå av mangel på sollys. Jeg hadde forhåpninger til det treet, men kan bare sitte og se det dø litt for hver dag. – Hva skjer med hibiskusen, spør du av og til, og glemmer hva jeg har fortalt deg. Eller kanskje du bare later som. Jeg vet ikke. Uansett; jeg kjenner jeg at jeg bebreider deg litt, mens jeg plukker gule blader for at det ikke skal se så skralt ut. Du vet jo ingenting. Egentlig. Det taler til ditt forsvar. Ikke kan du hogge ned alle trærne som skygger heller. Det finnes det lover mot. Og det er jo bra. Det er bare så rart at du har valgt å bo så jævla krøkkete til.

- Det ville jo ikke overlevd vinteren uansett, sier du.

- Nei, vi måtte jo tatt det inn og dekket det til..og så ville det gå i en salgs dvale.

- Det hadde kanskje vært bedre å satt det ute på plenen et sted. Mer sol.

 - Ja, men da ville vi jo ikke hatt noe glede av det. Vi er jo aldri ute i hagen. Dessuten er det bare et par, små flekker på hele eiendommen som har sol et par sammenhengende timer, og det hjørnet..jeg nikker mot planten. – er ett av dem.

- Det er synd, sier du.

- Ja, sier jeg.

Det regner, og jeg regner med at det kommer tilå regne når jeg forlater Winnipeg, Manitoba, Canada. Natten før og jeg sitter nå her. Blar litt rundt på nettet. De faste sidene. Jeg er i ferd med å lære at det ikke er noen god ide å kommentere når humøret er slett. Jeg tror jeg fornærmet noen i går kveld, og hun slettet kommentaren, innlegget og hele ruklet. Unødvendig. Hun kunne jo bare slettet mitt slette innspill. Vel; det er ikke noe som engasjerer allikevel. og det sier ikke så mye om sidene. Jeg føler meg litt tørket inn akkurat nå. Drained? Tom? Ordet humor stammer nå uansett fra latin: Væske; sinnsstemning. Man forestilte seg at sinnstemningen står i forbindelse med blandingsforholdet mellom kroppesvæskene, noe jeg synes virker logisk. Jeg har bestillt en karaffel rødvin og lett etter mynter å tipse damen med. Jeg pleier ikke å ha småmynt. Det er en “greie.” Bruker kort og sjeldent kontanter. Det er en tanke bak det, men jeg husker ikke i farten hvilken. det er i hvert fall ikke for å slippe å tipse. De få gangene jeg går i minibanken, er det for å ivareta slike ting. Min fortid i restaurantbransjen osv. Men også at jeg liker å belønne dem som er greie mot meg. Det er ikke så vanskelig. Jeg er ikke så vanskelig. Det hender jeg gjør oppmerksom på det – med vekslende hell. Vel, – hotell. Jeg setter pris på det rene, ryddige, organiserte og, ikke så personlige, akkurat nå. Kontrast. Det synes klart at jeg burde drikke mer vann. Damen fra roomservice kommer, og hun har med seg en liter vin og to glass. Jeg kjenner en svak, og helt ubegrunnet, glede over at hun tar det som en selvfølge at jeg har selskap. Eller venter det. Jeg skal bruke det ene glasset, og det andre, tenker jeg å helle en liten skvett i – bare sånn for syns skyld. Det er vestlandet i meg. Jeg har sånn omtrent 24 timers reise foran meg. Vi får se hvor lenge det varer.

Under et teppe av trær. Du kaller det klagesangen min. Det er ingen klage, sier jeg. Bare en observasjon. Du kikker opp og later som om du tror meg. Til neste gang. Det er ekorn her, sier du. Og ville kalkuner. Røyskatt og vaskebjørn. Og vi  har skygge for varmen og sola. Ja det er jo en slags skog, sier jeg. En slags park, sier du. Ok, sier jeg. Det er ikke så viktig. Jeg ser ikke himmelen. Bare når det blåser.

Du forteller dem at jeg kom seilende inn Hudson Bay. I full mundur. For å plyndre og voldta. Klisjeene underbygger og de smiler anerkjennende til det historiske sus. Tenk, noen fra Norge. Havet, sier de. Ja, havet, svarer jeg. Gro Harlem Brundtland, sier de. Ja, første regjering med majoritet av kvinner. Dere er kommet langt, sier de. Du forteller dem at jeg har ikke plyndret deg ennå. De smiler høflig.

Før i tiden gikk du med cowboyhatt. Og så John Wayne-filmer på TV. Det gjør du ennå. Du var fin i den hatten. Jeg så bildet og tenkte du var mandig. Og du brukte uttrykk som ’min kvinne’ og slikt. John Wayne hadde noe med det å gjøre. Du vokste opp uten far. Kunne du ikke sett noe Woody Allen?  Han er ei pyse, sier du. John Wayne er et skikkelig mannfolk. Han er død, sier jeg.

Når det er mørkt, sitter vi ute og hører på sirissene. Vi er enige om at det er varmt og at noe kaldt og flytende hadde gjort seg. Et vindpust, kanskje, sier jeg.

(Banff National Park, Canadian Rockies , Village 1) Hvordan høres en bjørn ut? Når den kommer gjennom skogen. Sammenlignet med en elg, for eksempel. Eller en hjort. Eller en vaskebjørn. Vaskebjørnen lager ganske mye lyd, selv om den er liten. På tørr skogbunn. Eller under en veranda. Kanskje fordi den er så klønete. Raver rundt i mørket og roter, velter og griser til. En bjørn, en grizzly, for eksempel, veier sikkert nærmere et halvt tonn. Det er ikke lett å bevege seg lydløst i en barskog når man er så tjukk. Dessuten lager den sikkert neselyder. Jeg har ingen direkte erfaring med slikt, men jeg forestiller meg at det fort blir en del snøft og grynt når fem hundre kilo er ute og leter etter mer mat.

 Man har sine tanker, der ved bålet. Det er skog på alle kanter, og kilometervis bakover. Noen hundre meter nedenfor ligger en middels trafikkert vei, med sporadiske påminnelser om sivilisasjon, internett og en by lenger fremme. Eller langt bak. Det er ufattelig mørkt rundt meg. Det er derfor jeg sitter her og tenker på lyder. Den lille lampen jeg bruker for å se hva jeg skriver, skinner fra siden og ødelegger restene av det ellers begredelige nattsynet mitt. Hørselen er mitt eneste kort. Det er rått parti.

Den allestedsnærværende informasjonen til reisende i disse områdene opplyser at bjørnens nese oppfatter selv den svakeste lukt av mat. På lang avstand. Familien ligger og sover, og jeg innbiller meg at jeg passer på. Sannheten er at jeg ikke tør å legge meg. Ennå. Teltet er så moderne, og så tynt, at hvis en bjørn, en hvilken som helst bjørn, til og med en liten brunbjørn, bare såvidt banker forsiktig med ene forlabben, revner hele spetakkelet. Det er så tynt at vi kan ikke røyke der inne en gang. Jeg husker de gamle, impregnerte teltene av kanvas, eller hva det heter. Med metallstenger. Det var telt det. Og luktet godt av år med camping, gjorde de også. De teltene ville kanskje gitt en et par minutter til å områ seg. Ved besøk. Om en hadde vært uforsiktig med matrester, matlukt i hår og klær, eller parfyme. Altså; en god del å ta hensyn til som camper i bjørneland. Det kalles å være ‘bearsmart’. “Be bearsmart,” står det på skilt langs veien. Eller på et lite skilt på bordet der du skal til å slenge 3 råe biffer. Top sirloin. Blodige og fæle. “Hold teltplassen ren, save a bear,” banker de inn i hodet på oss, som kanskje i øyeblikket er mer bekymret for vår egen sikkerhet, enn bjørnens. Gitt litt ettertanke, og et blikk på statistikken, rimer det allikevel. Ville dyr bruker flesteparten av sine våkne timer til å lete etter mat. Om jeg, fordi jeg er giddalaus, full på rødvin, eller bare uvitende, etterlater velluktende rester av biffmiddag, for eksempel på bordet, eller henslengt i en søppelpose, og disse duftene siger gjennom gjennom skogen og tilbyr en sulten nattevandrer lettvint shopping, har jeg i praksis frarøvet den livet den kjenner. I beste fall, blir den fanget og deportert til områder fjernt fra folk. I verste fall blir den skutt. Sånn er det.

Beskyttet: Stormene

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Passord:

Beskyttet: Fri til å gå (Lenker revidert)

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.

Passord: